Peter fra Bulgaria ble utnyttet i restaurantbransjen i Norge. Fordi noen av de andre han jobbet sammen med varslet politiet, kom han seg ut av situasjonen og fikk hjelp til å starte på nytt. Her kan du lese hans historie:

I halvannet år arbeidet Peter (26 år) i en restaurant. Han ble rekruttert av en bekjent i nabolaget der han bodde. Det passet han godt å reise og starte på nytt, for livet med familien i landsbyen var krevende, og Peter ville ha mer ut av livet. Han kom til Norge alene da han var 21 år. I restauranten jobbet han 12 til 14 timer om dagen. Han utførte alle typer oppgaver bortsett fra servering. Han vasket opp, ryddet og laget mat. «Jeg følte meg som et leketøy», sa han og kikket ned. Etter to måneder fikk Peter lønn, til sammen 10 000 kroner. Deretter endret lønnen seg, først til 4000 kroner per måned, så 3000 kroner per måned, anslår Peter. Han følte at han ikke hadde kontroll over pengene sine fordi han heller ikke hadde tilgang til bankkortet sitt.

Eieren hadde tatt både pass og bankkort, og med jevne mellomrom fikk han kortet sitt og måtte ta ut penger fra kontoen sin og gi tilbake til sjefen, som også hadde satt andres lønn inn på Peters konto.

Han bodde først seks til åtte måneder over restauranten. Der hadde sjefen nøkkel både til rommet og til postkassen, og låste døren før han gikk om kvelden. Sjefen hadde full kontroll over Peter og de fire andre som bodde der. Så fikk Peter tilbud om å leie en annen leilighet av arbeidsgiveren, en toromsleilighet som fire til seks personer delte. De sov fire stykker på ett soverom, på madrasser på gulvet. Når Peter hadde fri, valgte han å sove, for dagene på jobb var så lange og det ble lite søvn siden de bodde så trangt. Fordi han hadde jobbet i restauranten lenge, ble han godt kjent med sjefen, ble vant til hans autoritære væremåte. Miljøet var preget av sjefens kjefting, trusler og kasting av gjenstander mot ansatte. Det ble også beskrevet at Peter hadde vært utsatt for ørefiker uten at han hadde gjort noe galt, hvis han arbeidet for sakte, eller hvis han ikke kom på jobb en dag fordi han var syk. Var han syk, ble han selvfølgelig trukket i lønn. Nye ansatte kom og gikk; ingen holdt ut så lenge som Peter.

Så ble Peter syk og reiste etter hvert hjem til foreldrene i en by i Bulgaria fordi han ikke hadde rett til sykepenger i Norge. Foreldrene hadde sine egne problemer, og Peter hadde hatt en krevende oppvekst. Han dro hjem til foreldrene fordi han ikke hadde noe annet sted å reise til. Da han kom tilbake til Norge igjen etter noen uker, hadde de andre arbeiderne i restauranten gått til politiet. Han ble også tatt inn til avhør, og så kjørt til Filemon. Peter følte seg usikker på hvorfor de andre, som hadde vært mye kortere tid enn han i restauranten, gikk til politiet. Han hadde også kvaler for om noe av det han sa, gikk ut over de andre ansatte, han var redd for å lage bråk. I avhør forklarte han seg om hvordan arbeidsforholdet hadde vært.

Hadde ikke de andre varslet politiet, hadde Peter blitt værende der. Han hadde ingenting annet å gå til. Det å reise hjem for å jobbe var ikke noe alternativ, og han var veldig redd for at nettopp det skulle skje. Dessuten var en slik jobb bedre enn ingen jobb.

Har man ikke D-nummer, bankkort og adresse, blir man fanget hos en slik arbeidsgiver, forteller Peter. «Det tar lang tid å få det nummeret, men man må jo også spise, kle på seg osv. i mellomtiden (...). Derfor blir man fanget et slikt sted som denne restauranten. Særlig uten norsk- og engelskkunnskaper. Men en sånn jobb er fortsatt bedre enn ingen jobb.»

På Filemon opplevde han for første gang trygghet, selv om han i begynnelsen var redd for at sjefen skulle finne han og ta hevn: «Sjefen kjenner så mange ...». Ikke lenge etter at Peter kom til Filemon søkte han om refleksjon og fikk raskt vedtak på det. Refleksjon er en seksmåneders oppholdstillatelse med det formål å tilrettelegge for at ofre kan bryte med menneskehandelsmiljøet. Peter fikk penger av NAV, og han fikk praksisplass i en kantine. Han gikk åtte måneder på voksenopplæring for å lære norsk. Han har vært veldig fornøyd med tilbudet på Filemon: «Ikke noe bør være annerledes». Han ville også veldig gjerne være i Norge. «Jeg likte så godt at de [ansatte på Filemon og på praksisplassen] snakket pent til meg». Han følte seg trygg her, det er ikke så mye slåssing som i andre land, forteller han. Etter at refleksjonsperioden var over, fikk han innvilget midlertidig oppholdstillatelse, slik at han totalt bodde ett og et halvt år på Filemon.

Hvordan gikk det med Peter etter at han avsluttet oppholdet på Filemon? Han bestemte seg for å reise hjem til Bulgaria. Han fikk innvilget assistert retur gjennom IOM. Etter tre måneder kom han tilbake til Norge igjen og måtte betale tilbake 8000 kroner av pengene han hadde fått i støtte fra IOM.

Peter fortalte at han hadde vært veldig heldig. Etter noen runder med litt fram og tilbake fikk han arbeidstillatelse og tilbud om fast jobb på et kjøkken. Peter er veldig fornøyd med lønnen og fortalte stolt at i Norge hadde han råd til å kjøpe mat til seg og sin familie. «Det er et fint sted å stifte familie, barn er trygge i Norge, det er rolig og lite trafikk». Han bor nå i en leilighet sammen med en kamerat og har brutt med alle venner fra sitt gamle miljø. I fremtiden kan han godt tenke seg å arbeide som håndverker.

Peter ser lyst på livet. I Bulgaria har han ingen fremtid, den ligger i Norge.