Nordafrikanske Mario hadde en vanskelig bakgrunn, og var papirløs i Norge. Han ble utnyttet innen jordbruk, og ble etter dette deportert fra Norge. Her kan du lese hans historie:

Mario jobbet for kost og losji på en gård et sted i Norge i litt under ett år. Han jobbet så hardt at naboene flere ganger tok tak i han og lurte på om han hadde det greit, om han fikk lønn, hva som var hans arbeidstid. Han sa hver gang at alt var ok og at ekteparet som eide gården, var som foreldre for han. Sannheten var en annen. Mario hadde ansvaret for alle dyrene på gården, totalt 4000 kyllinger, 15 hester og noen andre dyr som alle krevde fôr og stell. Han sto opp klokken 05.00 og jobbet døgnet rundt med drift av gården. Han mente selv at dyrene på gården hadde det bedre enn han, til og med fôret deres var bedre enn den maten han fikk av familien på gården.

Mario fortalte at han vanligvis fikk betalt 8-9000 kroner per måned, men ble trukket for strøm og telefon. Han hadde ingen arbeidskontrakt, og lønn fikk han utbetalt når sjefen syntes Mario trengte det. Den ble satt inn på en konto i sjefens navn. Mario kunne ikke fritt disponere pengene han tjente, for de ble kontrollert av arbeidsgiveren, som på den måten hadde makt over Mario. «Han brukte meg, og han visste det, og jeg visste det.»

Mario hadde ikke lovlig opphold i Norge. Han var asylsøker som hadde fått avslag. Dette visste arbeidsgiveren, og Mario mente han utnyttet situasjonen for å få gratis arbeidskraft på gården. «Han sa at hvis jeg jobbet for han i ett år, så skulle han hjelpe med å skaffe ny identitet.»

I et juleselskap hos naboene fortalte Mario, etter mye press, hvordan situasjonen var. Naboene kontaktet en prest, som så formidlet kontakt med Filemon. Mario fikk advokat, søkte og fikk refleksjon, og anmeldte arbeidsgiveren. Da Mario forlot gården, ble kontoen med pengene hans sperret av arbeidsgiveren. Politiet etterforsket saken, og Mario fortalte at de både hadde vitner og at de fant mange bevis. Allikevel ble saken hans henlagt på grunn av manglende bevis: «The police doesn’t care because I am a migrant». Mario opplyste om at hans advokat hadde sagt at saken var en klar utnyttelsessak, og en prøving i domstolen kunne fått avgjørende konsekvenser for hans fremtid.

Mario beskrev at han følte seg trygg hos Filemon, at han fikk beskyttelse, omsorg og hvile. Mario ville jobbe, han hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere og klarte å skaffe seg en ny jobb.

Mario vokste opp med mye utrygghet rundt seg, både fra nære omsorgspersoner og i lokalsamfunnet. Da han var 12 år, rømte han fra en voldelig mor og til sin far, som da bodde i et sør-europeisk land. Mario fortalte at han hang under en trailer for å komme over bevoktede grenser. Etter hvert fulgte resten av familien etter til det europeiske landet, og problemene hans forsterket seg. Miljøet de bodde i, var preget av kriminalitet og utnyttelse, og ungdommene ble blant annet brukt som narkotikakurerer. Han klarte allikevel å gå på skole, han ble sveiser, men under finanskrisen mistet han jobben. Han ruset seg mye, og livet ble veldig trøblete.

Mario bestemte seg for å reise til Norge. Han hadde ikke ID-papirer. Han valgte derfor å søke om beskyttelse i Norge, men fikk avslag. Han reiste videre til flere nordiske land. Livet på flukt var krevende, og han strevde både fysisk og psykisk. Alle steder knyttet han gode kontakter og klarte å skaffe seg jobb og bolig. Han hadde vært Norden i syv år da han ble sendt tilbake til hjemlandet, et land han ikke hadde vært i siden han var gutt, der han ikke hadde familie, ikke jobb og ikke mulighet til å livnære seg på lovlig vis. Mario oppsummerte sin erfaring i Norge slik:

«In Norway, they use you. You feel discrimination because you have no papers. But I am still human. I don’t want anything from the system, just the opportunity to work and contribute».

Hvordan gikk det med Mario etter at han avsluttet oppholdet på Filemon? Han ble hentet av Politiets utlendingstjeneste (PU) raskt etter at refleksjonsperioden var ferdig. De kom til arbeidsplassen hans og tok han med seg til politiets utlendingsinternat, Trandum. Filemon ble varslet og fikk etter hvert besøke han på Trandum. I ti måneder var han på Trandum. Det var usikkerhet rundt hans papirer, og det såkalte hjemlandet ville ikke ta imot han. Det ble gjort flere forsøk på å få han løslatt og få saken hans gjenopptatt, men hver gang fikk politiet/Utenriksdirektoratet (UDI) medhold i fortsatt internering. Hver mandag fikk Mario besøk av en prest fra Frelsesarmeen. «Vi spilte bordtennis», sa Mario. Hver annen tirsdag var en ansatt fra Filemon der. «Hva skulle jeg gjort uten Filemon?» sier Mario, og fortalte at det var disse besøkene som holdt liv i han.

Mario fortalte om veldig vanskelige og uverdige forhold på Trandum. Det var to betjenter på 18 personer. Hvis han spurte for mye, ble det oppfattet som mas, og han ble satt på isolat i to– tre dager. Hvis han viste noen form for fortvilelse og aggresjon, ble han satt på isolat, en gang i én uke fordi han hadde kastet telefonen sin i gulvet i frustrasjon. «De tror jeg er farlig, men jeg trenger bare noen å snakke med», fortalte han oss. Hvis han hadde behov for å snakke med helsepersonell, var det lang ventetid, det var kun en sykepleier på hele Trandum. Til tross for sin svært vanskelige situasjon hadde han omtanke for andre som også var innelåst på Trandum, han var opptatt av hva det gjør med mennesker å sitte der uke etter uke, måned etter måned. Og han lurte veldig på hvordan det kan ha seg at han plutselig ble akseptert av det de kaller hans hjemland, uten gyldige ID-papirer.

Nå er Mario i sitt såkalte hjemland. Han går og venter på å få komme seg til Europa igjen, flykte på nytt. Imens arbeider advokaten fremdeles med saken hans i Norge, nå med et rettskrav om tilbakebetaling av lønn fra bonden et sted på Østlandet.