Jan fra Romania ble utnyttet i bilpleiebransjen i Norge. Til slutt fikk han nok, og oppsøkte hjelp. Her kan du lese hans historie:

Jan var i begynnelsen av 30-årene og hadde vært i Norge tidligere, da han jobbet i byggebransjen. Denne gangen ble han med noen venner som hadde betalt seg inn på et bilpleiefirma i Oslo. De kom alle tre fra en liten by i Romania og hadde kone og barn de forsørget. Sjefen var norsk, men opprinnelig fra Pakistan. Arbeidet gikk ut på å vaske og polere biler, samt skifte dekk. I tillegg ble noen plukket ut til å gjøre ulike oppgaver for sjefen privat, som å legge terrassegulv på hytta, male huset eller andre lettere håndverkoppgaver.

De første to månedene gikk alt veldig bra. Mennene jobbet mye, men Jan visste hva han skulle tjene, og selv om han ikke hadde fått noen direkte kontrakt, var arbeidsforholdet for så vidt avklart, slik han opplevde det. Da de skulle få lønn, startet problemene.

Lønnen var ikke slik de hadde avtalt, og Jan gikk sammen med en annen ansatt til sjefen for å spørre hva dette kunne være. Da eksploderte sjefen og truet med at hvis de ikke var fornøyde, kunne de bare dra hjem igjen, for det var nok av folk som ville ha en slik jobb.

Etter dette ble arbeidsforholdene verre. Sjefen hadde merket seg Jan og var ute etter han hele tiden. Først var det små stikk og urettferdighet, så mer direkte angrep i form av kjefting og stadige represalier hvis noe ikke var gjort slik sjefen ville. På det meste var det 16 personer ansatt i bedriften, de fleste fra Romania, men også noen fra Polen og Bulgaria. De jobbet 12– 14 timer om dagen, de tok ikke pauser, for det tålte ikke sjefen. Jan bodde i en leilighet som sjefen eide, sammen med tre andre menn på et lite rom. Det var ikke lett å lage mat der, det ble mye kebab og frossenpizza.

Jan fortalte at de etter hvert ble behandlet som slaver. Det vokste fram en sterk misnøye blant mange av de ansatte. Etter hvert som de ble mer kjent med sjefen, med hans omgangskrets og med Norge, forsto de at de var utsatt for utnyttelse. De håpet at Arbeidstilsynet eller skattemyndighetene skulle komme på kontroll. Mennene håpet på kontroll, til tross for at de ved tidligere gjennomført kontroll hadde fått instrukser fra sjefen om hva de skulle fortelle til inspektørene. «Det finnes mange bevis, hadde de bare kommet på tilsyn igjen», sa Jan.

En dag ble en av de ansatte truet med bank, han hadde vært der i syv år. Mange av de ansatte bestemte seg for å forlate arbeidsplassen. Bare et par stykker ble tilbake, Jan mente de var sjefens venner. De hadde jobben med å rekruttere nye, og kanskje hadde de også både arbeidskontrakt og bedre lønn, sa Jan. Han kontaktet Skatteetaten for å få hjelp og ble der satt i kontakt med Filemon og politiets menneskehandelsgruppe.

Sjefen ble rasende og skrek til politiet da de kom. Mennene fikk pakket sakene sine ut av boligen, og Jan fortalte at han var hjemløs i noen dager. Jan var så utrolig takknemlig for den hjelpen de alle hadde fått av Filemon.

«Hjelpen var veldig bra. Jeg har ikke ord å beskrive. Mat, spill, som ferie! De har hjulpet oss med alt, vi må si takk til dem en gang til. Det er fantastiske mennesker, de fikser alt til oss. Jeg håper Gud kommer til å belønne dem.»

Jan og de andre var veldig opptatt av hva som kom ut av anmeldelsen, at sjefen måtte få straff, at andre ikke måtte oppleve det samme. De hadde gitt sine opplysninger til politiet, bistandsadvokaten hadde fått saken, politiet fortsatte å etterforske. Jan håpet at ingen andre noen gang kom til å havne i samme situasjon som dem. Han fortalte at sjefen tjente millioner av kroner. «Han er sulten etter penger». Sjefen skulle ha vist Jan og de andre ansatte bilder av eiendommene sine både i Norge og i hjemlandet hvor han var oppvokst. Jan er bitter og sier:

«Da jeg var i Romania og hørte om Norge, tenkte jeg det var et flott land. Nå har jeg skiftet mening. I Romania hadde [sjefen] blitt fengslet. Jeg vet ikke hva som er galt med loven her! En utlending som svindler staten slik som han, skulle ikke vært her i Norge».

Hvordan gikk det med Jan etter at han forlot Filemon? Han reiste hjem til Romania. Og han fikk med seg 42 000 kroner fra Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM). Det føles godt, sa Jan. Han hadde ikke fortalt familien hvor ille dette hadde vært, han ville ikke at de skulle bekymre seg. Han håpet å finne seg jobb i Romania etter hjemkomsten. Flere av kameratene hadde jobbet i utlandet før, i Tyskland, Italia, Spania, Kypros. Forskjellen var at de ikke ble utnyttet der, de fikk en rettferdig lønn, fortalte Jan, og sa videre: «Vi har ikke tjent mye, ingen av oss har slott eller dyre biler. Vi er jo mennesker som liker å jobbe, vi ville få kontrakt og jobbe lovlig. Og vi vil at sjefen skal være norsk.»