Ansatte i offentlige tjenester og organisasjoner eller private som utøver oppgaver for det offentlige, har meldeplikt til barneverntjenesten blant annet dersom det er grunn til å tro at et barn er eller står i fare for å bli utnyttet i menneskehandel. Dette gjelder også når det er tvil om offerets alder, men det er grunn til å tro at offeret er mindreårig.
Det er flere likheter når det gjelder mindreårige og voksne mulige ofre for menneskehandel, selv om noen utnyttelsesformer er mer utbredt blant eller unike for barn og ungdom.
En sentral forskjell er imidlertid at de under 18 år ikke kan velge om de vil ha hjelp. Barnevernet skal alltid varsles, og i samarbeid med politiet har de ansvar for å iverksette nødvendige tiltak for å sikre omsorg og sikkerhet for barnet.
Mindreårige som er i Norge uten foreldre skal også få oppnevnt en representant/verge og bistandsadvokat.
I mange saker vedrørende mulige ofre for menneskehandel vil det være tvil om offerets alder. Når offerets alder er ukjent, og det er grunn til å tro at offeret er mindreårig, skal vedkommende anses å være barn og omfattes av særskilte beskyttelsestiltak til alder er verifisert (Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel ETS nr. 197, artikkel 10).
Menneskehandel med barn favner om et vidt spekter av saker – fra rent slaveri til de vanskelige gråsonetilfellene. Enkelte aktiviteter/utnyttelsesformer anses å være skadelige for barn i seg selv, som seksuell utnyttelse, narkotikasalg og kriminalitet. De fleste vil også være enig i at barn ikke skal utnyttes av kyniske kriminelle. Fattigdom, diskriminering, manglende tilgang til arbeidsmarkedet, familiære forhold og kulturelle praksiser kan også bidra til at foreldre ser seg nødt til å sette hele familien i aktivitet for å livberge den, eller at den mindreårige selv synes det er naturlig å ta sin del av ansvaret og bidra til familiens livsopphold.
Ved mistanke om bruk av vold og trusler, og når barnet er brukt til åpenbart skadelig aktivitet, vil terskelen for å kategorisere utnyttelsen som menneskehandel være lav. Hvor går grensen for at utnyttelse av barns avhengighet av voksne eller sårbare situasjon som enslig mindreårig migrant kan defineres som menneskehandel? Barnekonvensjonen kan i slike tilfeller brukes som «kompass». Når barnet yter tjenester som andre får fordelen av, og virksomheten går på bekostning av barnets basale behov for omsorg, skole, fritid, hvile, kosthold, bolig og frihet/medbestemmelse – da er det høyst sannsynlig menneskehandel.
Både Palermoprotokollen og straffeloven understreker at det ikke nødvendig at noen av tvangsmidlene i menneskehandelsdefinisjonen (vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon, utilbørlig atferd) er benyttet for at utnyttelsen skal klassifiseres som menneskehandel, når det gjelder barn under 18 år. Barn regnes i denne konteksten som per definisjon å være i en sårbar situasjon – og man kan da se helt bort fra hvilke kontrollmidler som er benyttet i utnyttelsen.
Les mer:
