I arbeid med mulige ofre for menneskehandel skal det ved behov brukes tolk. Pr. i dag er ikke tolkebruk regulert i egen lov, men ulike bestemmelser i særlovgivningen medfører implisitt en rett eller plikt til bruk av tolk i offentlige tjenester. Det er ikke lov å bruke barn som tolk. Familiemedlemmer og medfølgende personer skal som hovedregel heller ikke tolke.
IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) har på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet utarbeidet felles overordnede retningslinjer for bruk av tolk i offentlig sektor1 (offentlige virksomheter eller virksomheter som yter tjenester på vegne av det offentlige).
Veilednings- og informasjonsplikt = bruk av tolk
Etter forvaltningsloven § 11 har alle offentlige tjenesteytere en alminnelig veilednings- og informasjonsplikt innenfor sitt saksområde. Forvaltningsorganer har etter forvaltningsloven § 17 har plikt til å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak i en sak. Veilednings- og utredningsplikten kan innebære krav om tilrettelegging av kommunikasjon, for eksempel gjennom bruk av tolk.
I saker hvor det er en språkbarriere, er tolkning nødvendig for at tjenesteytere skal kunne informere, veilede og høre partene i en sak. Offentlig tjenesteytere, eller virksomheter som utfører oppdrag på vegne av det offentlige, har derfor et ansvar for å avdekke om det er behov for tolk for å yte en faglig forsvarlig tjeneste.
Offentlige tjenesteyteres ansvar for forsvarlige tjenester og kommunikasjon reguleres også av ulike særlover, for eksempel pasientrettighetsloven, domstolloven, straffeloven og utlendingsloven.
Du kan lese mer om når man skal bruke tolk, bestilling av tolk, forberedelse og gjennomføring av tolket samtale, samt retningslinjer for god tolkeskikk på IMDis nettsider om tolking i offentlig sektor.
Se også Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene (Helsedirektoratet, 2011).
Bestilling, kvalitetssikring og betaling av tolketjenester
Tolkebruk skal ifølge retningslinjene1 være en integrert del av tjenesteytingen. Den enkelte virksomhet skal ha etablert interne rutiner for bestilling, kvalitetssikring, bruk og betaling av tolketjenester.
Det er den offentlige parten som ved behov skal bestille tolk og dekke utgiftene til dette. Det bør i størst mulig grad brukes tolk med dokumenterte kvalifikasjoner fra tolkeutdanning og/eller statsautorisasjon. Når dette ikke er mulig, skal det tilkalles tolk som oppfyller minstekravet for å stå oppført i Nasjonalt tolkeregister (www.tolkeportalen.no).
Egen tolkelov kommer!
Da lovverket på området er fragmentert og oppfattes ulikt, har regjeringen igangsatt arbeid med en tolkelov. Tolkeloven skal tydeliggjøre offentlige tjenesteyteres plikt til å bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhetet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.
Les mer:
Fotnoter/kilder:
1 IMDi: Felles overordnede retningslinjer for bruk av tolk i offentlig sektor (15.04.19)
2 NAV: Trenger du språktolk? (15.04.19)
3 UDI rundskriv 2011-039 Bruk av tolk i utlendingssaker (15.04.19)